Inside Havanna om håndball og sjokolade

Fra sponsor Jesper Elimar Krumm i Pippin!

Skrevet av Morten Løvø

Kid Chocolate Arena heter den, idrettshallen som huser Vipers-jentenes treninger i Havannas eldre bydel. Den har fått navn etter bokseren med samme navn. En legende i Cubansk idrett, men det er en annen historie. Med fasade i kolonistil fra en gang på 1800-tallet, var bygningen først hotell, deretter leilighetskompleks, før taket raste fra belastningen av årevis med karibiske regnskurer – og førte til at alt som stod igjen i realiteten var fasaden. Det er et kjent fenomen på Cuba at bygninger nærmest imploderer, altså raser innover, under belastningen fra værforholdene som tidvis kan være brutale. På Cuba gjør man bruk av det man har, enten det er amerikanske biler fra før handelsboykotten sent på 50-tallet, eller restene av et leilighetskompleks som en gang var. Så sent som i 1986 fikk stedet nytt liv, og ble innredet som brennende varm idrettshall. For cubanernes del helt ok, men for Vipers-jentene brennhett. De tar det hele på strak arm, og skal ha for det. Her skal Vipers spille to kamper mot det cubanske landslaget, tv-sendt på den cubanske statskanalen i hele Latin Amerika. Uten luftkjøling, men med navnet som bærer bud om snop, snadder og glede. Og en fordums bokser. Mer om godteriaspektet siden.

På Cuba er besøket fra nord en liten sensasjon. Landslaget deres, som er på samling 11 måneder i året(!), er vant til å reise ut i blant. Da oftest til stater de har et greit forhold til. Venezuela, Nicaragua og så videre. De er ikke i samme grad vant til å få besøk. Og sånn har det seg at når 13 jenter fra Vipers og Kristiansand tropper opp på dørstokken, ja da er det en hendelse av betydelig format. Havanna har en mangesidig historie, og utrolige fortellinger om smått og stort er allerede blitt oss fortalt, både av vår kyndige guide Beatrice utsendt av den Cubanske stat, og av Morten Jørgensen fra Kristiansand. Morten er glad i øylivet, og hører halve året til i Posebyen mens den andre halvparten tilbringes med forretningsdrift på Cuba. Vipers daglige leder Terje Marcussen og nevnte Morten kom i prat om mulighetene på den lille store øya, med hele 11 millioner innbyggere. 2,5 millioner av disse befolker for øvrig hovedstaden. Sånn har det seg at klubben fra Sørlandet har reist sydover, for å si det forsiktig. Ekvator er ikke langt unna. Vipers har tidligere hatt besøk av tre spillere fra Cuba, og her sitter vi nå – en 34 personer stor delegasjon fra Kristiansand. Det er spesielt dette. Også i norsk sammenheng er det uvanlig at en klubb har muligheten til å reise ut på denne måten. Daglig leder Marcussen er ikke ukjent med å tenke utenfor boksen, og har gjort liknende ting før, blant annet som daværende leder av Fløy fotball.

Så er det disse jentene da, og håndballen. Med seg i bagasjen har de siden fjorårssesongen et forsterket lag, og en flunkende ny trener i Gunnar Pettersen. Merittert spiller og trener for både klubblag og landslag. Ny altså for Vipers, men med tyngden til en bautastein i det han foretar seg, sier og gjør i sin tilnærming til jentene og spillet. Selv er jeg ingen håndballautoritet, for å si det mildt, men jeg ser, observerer, lytter og lærer. I kamp og på trening. «Vi skal utfordre Larvik, og bli blant de beste i Norge!», har Vipers sagt det siste året. Det er det ingen som egentlig har turt å si høyt før. Det har trigget GP. Gunnar, som for få år siden takket nei til å trene en storhet i internasjonal håndball – selveste Györ – har sagt «pokker heller» (eller noe som likner) til familien og dem rundt seg. Han har kommet til Kristiansand. Han har kommet for å vinne. Det har på samme måte trigget flere spillere, og betydelige forsterkninger har funnet veien til Sørlandet og Vipers. Nå er de samlet på Kid Chocolate Arena. Annick, Jessy og Lynn fra Nederland. Sanne og Annette fra Danmark. Karin fra Sveits. Thorey fra Island. Thea, Tonje, Siri, Vilde, Sakura og Susann fra Norge. Hjemme sitter «Kikki» (Kristine Lunde-Borgersen), med en ny verdensborger i fanget, og utøver mammarollen med blikket festet på det som skjer i klubben, og ønsket om å bidra når hjemmesituasjonen gjør det mulig. De vil noe disse jentene. Det er ganske enkelt. De vil vinne. Det er det spillet ut over regler og taktikk i bunn og grunn handler om. Et enkelt lite ord. Å vinne.

Tilbake til Kid Chocolate Arena. Det er egentlig et fantastisk navn. Det har så mye i seg. Forventning og glede. Smaken av det beste. Her løper de altså ut på treningsmatta hver morgen litt over åtte, Vipers-jentene. Det er varmt. Vanvittig varmt. Det går i spillestil, trekk, angrep og forsvar. Terpe, terpe, terpe. Det klages ikke. Ikke et øyeblikk. Svetten siler, og jentene gir alt. GP gir kjeft. GP gir også en del mer ros enn kjeft. Han sier litt irritert «Hvorfor gjør vi ikke det vi snakket om?». Like etterpå klapper han og sier «Bra! Sånn er det vi skal gjøre det!» Han bruker tiden på og utenfor banen til å lære hver av jentene å kjenne. Hvordan er hun på morgenen? På kvelden? Når hun er sulten? Når hun er lei? Når hun danser? Og så videre. Det jobbes med holdninger. Da får man kultur. Har man kultur, kan ordet «vinner» innarbeides hver dag og over tid, så det hele kommer sammen: Vinnerkultur. Det skal gi smaken av det beste. Desserten. Sjokoladen. Grunnlaget fra Kid Chocolate Arena skal tas med og forfines i Aquarama. Fortet ved Bystranda. Der skal de fleste av slagene stå. Der skal det kjennes på smaken av sjokolade.

Det putrer på Vipers-kjøkkenet. Ord blir til handling. Dette laget vil vinne. Holder det til medalje kommende sesong? Det kan det gjøre. Jobben er i alle fall i gang. Hvert kast, hvert løp, hver forsvarsjobb, hvert skudd på mål. Alt bærer bud om vilje. Her kan det skje noe. Her skal det skje noe.

Alle, men spesielt Byåsen, Tertnes og Larvik bør følge godt med bakover de nærmeste månedene. For å si det med advarselen man finner i sidespeilet på amerikanske biler: «Objekter i speilet kan være nærmere enn de ser ut for.» Vipers nærmer seg. Smidig, ventende, til det hugges kraftig. Det forplikter å ta navnet til en dødelig slange.

Go Vipers! Jeg gleder meg.