– Man føler virkelig at man er en del av noe stort!

Eline Fagerheim oppsummerer sine første måneder som Vipersspiller.

Skrevet av Trond Sørøy

Mandag 13. november 2017.

 

Eline Fagerheim (19) kom til Vipers fra moderklubben Gjøvik i sommer og var tiltenkt rollen som tredjemålvakt i laget.  Men skaden til Sakura har gjort at Eline har fått mye spilletid i serie, NM og Champions League.  Vipers.no har tatt en prat med Eline om hvordan hun trives i Kristiansand og hvordan det er å være Vipersspiller.

 

 

Begynte som 11-åring.
– I barndommen drev jeg med svømming, men syntes etter hvert at det ble litt ensidig og individuelt, forteller Eline Fagerheim til Vipers.no.  – Jeg hadde lyst til å spille på lag med andre og begynte på håndball like før jeg var 11 år, fortsetter hun.  – Men så endte jeg likevel opp på den mest individuelle plassen, ler hun.

 

Fikk råd av treneren.
– Treneren min på Gjøvik sa at det var mange som kunne bli gode som utespiller men det var veldig få som kunne bli gode målvakter, forteller Eline.  – Hun hadde vært målvakt selv, så jeg valgte å stole på hennes råd og valgte å bli målvakt.

 

Takket nei til Storhamar.
– Jeg har alltid spilt i Gjøvik Håndballklubb, sier Eline.  – Jeg har vært i kontakt med andre klubber tidligere, men følte at det riktige for meg var å bli så lenge som mulig i Gjøvik og kunne stabilisere meg litt mer og ikke måtte forhaste noe.

– Jeg valgte å takke nei til Storhamar.  Jeg følte det ikke var riktig for meg å bytte klubb som 17- og 18- åring.  Det tror jeg at jeg skal være veldig glad for, sier Eline.  – Det hadde kanskje vært et for stort skritt opp når det gjelder fysikk og all treningen.  I tillegg til  daglig pendling mellom Gjøvik og Hamar.  Så jeg er fornøyd med at jeg ikke gjorde det da.  Jeg hadde igjen årene på videregående.  Og tenkte da at skolen er viktig og at jeg ville fullføre der.

 

 

Tiden var inne.
– Da Kenneth kontaktet meg i sommer følte jeg at tiden var inne å komme seg litt videre og utvikle meg som person, forteller Eline.

– Og det er jo ikke annet enn fristende å være ønsket av en så god klubb.  Uansett hvilken rolle man blir tildelt.  Jeg følte med en gang at det var riktig for meg å gå til Vipers.

– Jeg måtte tenke mye, det er jo 6 timer fra Gjøvik.  Jeg visste det ville bli en helt annen hverdag enn det jeg var vant med.  Men det var på tide å komme seg videre i livet.  Det er deilig å komme seg litt bort, samtidig som det er trist at man drar fra de hjemme.

 

 

Trives i Kristiansand.
– Jeg føler jeg har komme til rette her i Kristiansand, forteller Eline fornøyd.  – Leiligheten kom på plass ganske raskt.  Jeg har valgt å bo alene, i hvert fall nå i begynnelsen.  Kanskje muligheten for noe annet kommer senere.  Man merker at man kan bli litt ensom, men samtidig er det så mye som skjer hele tiden, at det er deilig å kunne være litt alene også.

 

Savner de hjemme.
– Av og til får familien og venninner anledning til å komme til Kristiansand og jeg bruker de mulighetene jeg får til en liten tur hjem. Det er klart jeg savner de hjemme, innrømmer Eline.  – Jeg har vært vant til å ha de oppå meg hele tiden og kunne bare gå til nabohuset og besøke venninna mi.  Men alt til sin tid.

 

 

Morsomt å få tillitt.
– På forhånd hadde jeg tenkt at jeg går til et lag med to ekstremt gode målvakter.  Sjansen for at jeg får spille er omtrent null, sier Eline.  – Disse årene skal være en læringsarena for meg og en utviklingsarena på trening og få kjenne på nivået.  Nå som Sakura har vært skadet har jeg fått masse muligheter til å prøve meg.  Og det er jo veldig morsomt.  Man må bruke de mulighetene man får.  Det har vært ekstremt morsomt å få tillitt, det er ingen selvfølge det.  Jeg satser på å få flere muligheter.

 

Få erfaring.
– Jeg er fortsatt ganske ung og målvakter utvikler seg sakte, forklarer Eline.  – Det er mye erfaring og rutine som er viktig for oss målvakter.  Katrine kunne omtrent vært moren min, så det er lenge til jeg skal være på mitt beste.  Målet mitt når jeg er i Vipers er å bli litt tøffere.  Nivået kjenner jeg daglig på trening, så jeg vet hva som kreves og hva som må til.

 

 

Juniorlandslaget.
– Jeg ble ikke tatt ut til den neste samlingen, forteller Eline skuffet.  – Jeg var kanskje forberedt på at jeg ikke kom med.  Kenneth har alltid sett potensialet mitt og har gjort det lenge.  Det har vært en fordel for meg å ha Kenneth som trener.  Men målet mitt er fortsatt å være med i VM til sommeren, som er det siste med juniorlandslaget.  Det er litt opp til meg fremover.  Er jeg god nok så må de jo ta meg med.

– Jeg har vært med helt fra den første samlingen da juniorlandslaget ble startet og det har vært utrolig morsomt.  Den reisen har vært helt fantastisk.  Jeg har fått ekstremt mange gode venner over hele Norge.  Jeg kjenner folk overalt.  Det er noen år jeg aldri kommer til å glemme, sier Eline.

 

 

Trives med tøfft nivå.
– Denne høsten i Vipers har vært veldig gøy! sprudler Eline.  – Man merker at det er et hakk opp og man må være mer disiplinert på styrketrening, løping og håndballtreninger.  Det er en del av å være en toppidrettsutøver.  Og det øver jeg meg på å bli.  Det er ekstremt morsomt, selv om det er hardere og nivået er tøffere så merker jeg at jeg trives veldig godt med det.  Det er det som må til for å kunne ta de stegene som jeg har lyst til å ta.

 

 

Er en del av noe stort.
– Jeg synes det er ekstremt morsomt å være med på det som skjer i Kristiansand.  Man merker den kulturen som er her for håndball.  Det er gøy at så mange engasjerer seg, sier Eline.  – Folk føler de kjenner oss spillerne og tar kontakt på butikken og på gata.

– Det er veldig hyggelig at det er så mange som tar kontakt.  Man føler virkelig at man er en del av noe stort.  Og publikum er engasjert.  Vi merket det spesielt mot Buducnost med all den pipingen, det har man aldri hørt fra sørlendinger noen gang, det var gøy å oppleve, smiler Eline Fagerheim.

 

 

 

Foto:  Terje Refsnes.