Nerea Pena forlater Vipers Kristiansand

Da Nerea Pena ankom Vipers i august 2021 var det med store forventninger. Den spanske playmakeren med 165 landskamper ved signeringen hadde hatt en god sesong i Esbjerg, og de syv årene i Ferencvaros før det gav både cupgull og ligamesterskap i den harde ungarske ligaen. Dessverre skulle ikke ting gå som planlagt.

For de to sesongene i Kristiansand skulle bli et skademareritt uten like, og hun fikk kun ikledd seg den rosa drakta en håndfull ganger før en operasjon var uunngåelig. Hun gjorde et comeback denne sesongen, men det ble kun to-tre kamper før smertene igjen satte henne ut av spill.

I forbindelse med Champions League-kvartfinalen mot Rapid Bucuresti i Aquarama var spanjolen på plass i Kristiansand for å motta sin hyllest fra publikum. For til tross av at det ble få minutter på håndballbanen trykket Vipers-fansen Pena til sitt bryst, og det var tydelig at hun nok en gang kommer til å etterlate seg et stort tomrom.

Vipers.no møtte henne før kampen og fikk en prat med bakspilleren:

Det er en stund siden vi så deg i Aquarama. Hvordan har livet vært siden da?

Livet har vært bra. Jeg har hatt muligheten til å gjøre ting jeg liker å gjøre, sammen med menneskene som er spesielle i livet mitt. Det har vært vanskelig å være borte fra håndballen, men dette er en ny fase i livet mitt og jeg prøver bare å nyte det til fulle.

Kan du si litt om hvordan det var å komme til Kristiansand for snaue to år siden?

Da jeg kom til Kristiansand hadde jeg store forventninger. Jeg var stolt og glad for å ha fått muligheten til å signere for en klubb som Vipers. Vipers hadde nettopp vunnet Champions League, og jeg var veldig stolt over å bli en del av et så bra håndballag.

Laget og klubben gjorde det enkelt for meg. Jentene var helt fantastiske, og det samme var trenerne, administrasjonen, og de frivillige. Jeg kunne virkelig ikke ha spurt om mer. I tillegg kjente jeg noen av jentene fra før av, så det hjalp også masse for å finne min plass i gruppa.

Dessverre gikk det galt tidlig. Jeg ville virkelig være med å bidra sånn at laget og klubben kunne nå målene de hadde satt seg, men istedenfor måtte jeg kjempe med, og mot, meg selv hele min tid her. Det har vært tungt. Skikkelig, skikkelig tungt.

Da du signerte for Vipers var det sammen med mange nye spillere. Hvordan var det å være en del av en så stor omveltning?

Som du sier var det mange nye spillere, og spesielt mange nye internasjonale spillere. Det gjorde det lettere for oss alle at vi var flere, og at trenerteamet valgte å endre språket fra norsk til engelsk for å gjøre det enklere å kommunisere for alle sammen. Vipers er en klubb med store ambisjoner, og da jeg så jentene på håndballbanen så jeg med en gang at dette var en gruppe som hadde muligheten til å vinne alt. Og jeg tok ikke feil.

Hvordan oppfattet du Vipers som klubb, og hvordan skiller den seg fra de tidligere klubbene du har vært i?

Vipers minner meg mye om Ferencvaros. Selv om Ferencvaros er en mye større klubb føles det veldig likt. Begge klubbene er “familieklubber” der det ikke er noe hierarki og der alle bidrar med alt de kan. Både administrasjonen og de frivillige er helt fantastiske, og forholdet mellom dem og spillerne er veldig spesielt her i Kristiansand. Det er noe jeg har satt veldig pris på, og jeg håper at i hvert fall noen vil huske meg på tross av alle problemene.

Forrige sesong forsvant i skader, men du gjorde et comeback i starten av denne sesongen før det gikk galt igjen. Hvordan var det?

Jeg var med i to-tre kamper. Det var alt jeg klarte. Det var den samme skaden som plaget meg, og ikke bare måtte jeg spille gjennom smerten, men jeg måtte leve med den i hverdagen også. Jeg prøvde alt jeg kunne, og jeg var helt desperat etter å hjelpe jentene til å nå målene deres, men jeg klarte dessverre ikke å bidra på banen. Jeg gjorde mitt aller ypperste for å være en positiv innvirkning utenfor banen, og jeg er veldig glad for at jeg fikk lov å være med jentene og hjelpe på andre måter. Men jeg vil at alle skal vite at det er kjempevanskelig å være den som står på utsiden og kikker inn. Man gjør alt man kan for lagkameratene sine, men man vil så gjerne bidra også på banen.

Du sier at du hadde vondt også i hverdagen. Hvordan påvirket det deg?

Det var uutholdelig. Smerten i hverdagen var det som gjorde at jeg bestemte meg for å ha den andre operasjonen. Til tider var smerten så intens og ille at jeg ikke klarte å sove, og jeg innså fort at det ikke var mulig å leve sånn resten av livet.

Hva bringer fremtiden for Nerea Pena?

Fremtiden? Jeg vet ikke. Helt ærlig så aner jeg ikke. Jeg har ikke lyst å legge en plan. De siste to årene har vært fulle av planer om når og hvor jeg skulle returnere til håndballbanen og jeg har ikke klart å nå noen av dem. Nå har jeg forventninger, men ingen planer.

Forventninger?

Ja, forventninger tror jeg er riktig ord å bruke. Jeg har lyst å komme i form igjen når jeg kan, men ikke et øyeblikk før jeg er klar, og jeg har lyst å returnere til håndballbanen på et eller annet nivå. Jeg har lyst å avslutte fordi jeg vil, ikke fordi jeg må. Bortsett fra det er helsa førsteprioritet. Jeg har hatt vondt så lenge, men akkurat nå er smerten borte og jeg har ikke vondt i hverdagen. Etter to år er det nettopp det som er aller viktigst.

Du har hatt en lang karriere i flere land. Er det noen spesielle ting du tar med deg videre i livet ditt?

Det beste med håndballen er menneskene. Jeg har mange mennesker fra alle lagene jeg har spilt i som jeg kommer til å huske og kalle venner for alltid. Ungarn har blitt et slags hjem nummer to. Jeg har vært masse i Ungarn og det er der jeg har livet mitt akkurat nå. Å ha fått lov å oppleve det er noe jeg er veldig, veldig takknemlig for.

Og fra de siste to årene her har jeg lært ekstremt mye om meg selv både som håndballspiller og som menneske. Som håndballspiller er man vant til å ha et “enkelt” liv, men når du møter store vansker som påvirker hverdagen din innser du at helsa er mye, mye viktigere enn håndball. Det er et langt liv etter håndballen, og vi er helt nødt til å ta vare på kroppene våre om vi skal kunne fungere i 50 år etter at vi har lagt håndballskoene på hylla.

Håndball har vært min lidenskap, og det er fortsatt min lidenskap, men livet har så mye mer å by på. Det er noe jeg har lært mye om her i Norge. Den norske kulturen er helt unik, og vi andre må lære av måten dere behandler mennesker, arbeidere, og håndballspillere. Den måten klubben har behandlet meg i denne grusomme situasjonen jeg har havnet i har vært helt fantastisk, og jeg tar med meg masse bra fra denne tiden selv om det har vært veldig, veldig tøft.

Har du en siste hilsen til Vipers’ supportere og til Kristiansand?

Det er vanskelig å nevne noe positivt fra tiden min her BORTSETT fra menneskene. Jeg angrer ikke på at jeg signerte for Vipers. Jeg angrer ikke på at jeg kom hit fordi jeg tror det var det rette valget da jeg tok det. Jeg er veldig lei meg for at ikke jeg kunne bidra mer på banen, men jeg er veldig stolt over å ha bidratt på andre måter.

Jeg ønsker Vipers alt det beste i fremtiden, og jeg håper så inderlig at våre veier krysses igjen. Det kommer alltid til å være en bit av hjertet mitt som er rosa.

Vi takker Nerea Pena for alt hun har bidratt med, og vi ønsker henne lykke til videre.