Marta Tomac – En bærebjelke i Vipers Kristiansand

I Vipers Kristiansand skal vi ha en god blanding av erfarne spillere og av unge, talentfulle, spillere. Ei av jentene med lengst fartstid i den rosa drakta er Marta Tomac. Trønderen kom til Kristiansand helt tilbake i 2015 og har vært med på en fantastisk reise. I dag er Marta en del av kapteinsteamet i klubben, og hun har vært med å vinne absolutt alt som vinnes kan.

Denne sesongen har vi sett at de yngre spillerne i Vipers har fått større ansvar. Tuva Ulsaker Høve (2000) og Mina Hesselberg (2000) har spilt mer på hver sin kant, mens Lysa Tchaptchet (2001) og Paula Arcos (2001) begge har gjort sakene sine veldig bra på henholdsvis linja og som bakspiller. I tillegg har vi sett både Julie Stokkendal Poulsen (2001), Martine Kårigstad Andersen (2002), og Tuva Pharo (2004) i aksjon.

Vipers.no fikk en lang prat med Marta Tomac om blant annet talentutvikling, hvordan tilværelsen hennes var som ung håndballspiller, og hvor vanskelig det er å være ung spiller i en klubb som Vipers Kristiansand.

Hvordan startet din karriere på elitenivå, Marta?

Det startet med at jeg hospiterte til Byåsen da jeg var 15 år gammel. Byåsen holdt et veldig høyt nivå da, og det var en fantastisk læringsarena for meg. Laget hadde spillere som Gøril Snorroeggen, Trine Haltvik, Marit Malm Frafjord, og Tonje Nøstvold. Det er viktig å ha folk man lærer av, og man har jo hatt rollemodeller man har sett opp til, som man har studert nøye, og som man har blitt inspirert av.

Jeg er også vokst opp i et hjem der håndballen sto veldig sentralt, så jeg har på mange måter vokst opp med håndball på et høyt nivå. Dersom det har vært elementer i spillet mitt som har kunnet forbedres har jeg verken fått fred eller ro. I tillegg har jeg alltid hatt mye ansvar i klubbene jeg har vært i, så jeg har måttet vokse inn i lederrollene veldig fort, og det er jeg glad for i dag. Det har vært nyttig erfaring å ta med seg.

Vi intervjuet nettopp Jana [Knedlikova] og Tuva [Ulsaker Høve] om hvordan deres samarbeid fungerer. Hvor viktig tror du det er at man danner partnerskap istedenfor konkurrenter i et lag?

Jeg har aldri sett på folk i min posisjon som konkurrenter. For meg er de makkere, og vi har ulike ferdigheter som man må spille på. Når man forstår det tror jeg det blir en styrke i laget at man er forskjellig og har forskjellige ting å tilby. Det gjelder å kunne bidra der man er trygg og god, også må man gi de unge spillerne en form for trygghet. De må få rom til å feile. Til å lære. Til å vokse i laget. Nå syns jeg vi har mange unge her i Vipers som tar store steg hele tida. De er i et utrolig godt treningsmiljø hver dag, og jeg tror de føler at de ikke må bevise noe hver gang de kommer på banen. Det handler om å konsentrere seg om sine styrker og hva man kan bli bedre på. Det prøver jeg, og flere andre, å være gode til å belyse, og vi prøver å bidra så godt vi kan.

Ja, vi har sett både Tuva og Mina få mye spilletid denne sesongen. Det samme med Lysa og Paula. Hvor viktig er det at de unge spillerne får prøve seg?

Det er kjempeviktig. Det gir en trygghet når man klarer å bruke de mulighetene man får. Vi har alle styrker og svakheter, og i mange tilfeller bringer de unge spillerne noe annet til spillet vårt enn det de etablerte gjør. Det er det som er å være et lag. Vi har alle styrker og svakheter, og vi må forsterke det vi er gode på og utvikle det vi er litt svakere på.

Si litt om akkurat den biten der med utvikling og at man må komplementere hverandre?

Først og fremst er det kjempeviktig at man ikke gaper over for mye, for fort. Som jeg sa har alle styrker og svakheter, og man skal ikke bli best i alt og glemme det man allerede er god til. Når man er ung tenker man at man skal bli god til å finte, god til å skyte fra lufta, frabakken, være sterk, være rask, god i forsvar, og det er vel og bra, men man har som regel noen spisskvaliteter man ikke må glemme å dyrke litt ekstra.

Ta Anna Vyakhireva som et eksempel; hun er en racer en mot en. Hun skal ikke legge fra seg det for å bli god til å skyte fra 9-10 meter, for det kommer hun mest sannsynlig aldri til å bli like god til.. Hun kan bli bedre til det, og hun skal trene på det, men det skal ikke gå utover det hun allerede er verdens beste på. Man må skynde seg sakte i de forskjellige fasene og i de forskjellige tekniske elementene, men man må ikke glemme hva som har gjort at man er den spilleren man er.

Nå er det mange unge spillere i Vipers Kristiansand. Gir det dere etablerte spillere en ekstra giv? Ekstra motivasjon?

Det er kjempeviktig å ha en tropp som har en blanding av unge og erfarne spillere, men som et topplag i Champions League er det en balansegang som er utrolig vanskelig å treffe på. Man bør være forsiktig med å ha for mange unge spillere, fordi de ofte har behov for litt ekstra oppfølging. Man må ta vare på de, og med et så tett kampprogram som det vi har hviler det allerede et stort ansvar på både spillere og trenere. Man må gjøre mye av jobben selv, og selv om man gjerne vil hjelpe til og lære bort så mye som mulig må man ta vare på seg selv også.

Sånn sett syns jeg vi er heldige. Ja, vi har mange unge spillere, men flere av de har fått mer og mer erfaring. De er ikke nye i gamet, og da kan man stole litt mer på dem og gi dem spilletid selv når Champions League-kamper står litt og vipper. Det er en litt annen form for ung enn et stort talent i en annen Rema 1000-liga klubb.

Men når man snakker om talenter må man veie litt for og imot. Det er fort gjort at man, her i Vipers Kristiansand, havner litt i en skygge fordi vi ikke har like mye tid som andre klubber i Rema 1000-ligaen. Vi har ikke like mange treningsøkter som de andre lagene i serien, og selv om du får et utrolig godt treningsmiljø hviler mye av ansvaret på deg selv. Du må utnytte den tida du har, og det blir litt sånn at man får det man får på trening, også må jeg vokse mye på de minuttene man får i kamp. Er man ikke fornøyd med den tilværelsen, må man videre til en annen klubb hvor man får, kanskje det viktigste av alt, mye spilletid.

Hva tror du er det viktigste for de unge spillerne i klubben?

Oi. Jeg tror det aller viktigste er å aldri slutte å lære, være sulten og nysgjerrig. Jeg tror også at det mentale en viktig brikke når det gjelder å ta det siste steget som trengs. I tillegg må man kjenne på en tillit og få lov, og tåle, å feile, selv i Champions League.

Man vil i løpet av sin karriere gjøre mange feil, jeg tenker det er viktig at man prøver å lære så fort man kan av de feilene man gjør, og i stedet for å bruke de til å grave seg ned, bruker man det til å bli en enda bedre håndballspiller. Det siste steget fra å være en god spiller i Rema 1000-ligaen til å bli en god Champions League-spiller er enormt stort, men jeg syns alle de unge hos oss er gode nok til å ta det steget.

Se på Mina, for eksempel, hun kom inn borte mot Krim og scoret noen viktige mål. Jo mer du står i de situasjonene, i positiv forstand, jo mer vokser du. Selv om steget er enormt, må man få muligheten til å komme inn, sånn som mot Lubin her i Aquarama, og prøve seg på det høyeste nivået. Har man den mentale råskapen, samt de tekniske og taktiske ferdighetene, til å kunne gripe de sjansene man får, kan resultatet bli mer tillitt og større rolle.

Klubben prøver jo å ta et større ansvar i nærområdet for talentutvikling. Hvor viktig er det at en klubb om Vipers Kristiansand inntar den rollen og tar det ansvaret?

Det er utrolig viktig for de små som står rundt her. At de kan få den motivasjonen, at de kan se opp til oss og se at drømmene deres faktisk kan bli virkelig er uvurderlig. Vi har mange unge spillere, og vi har Martine og Karine som er fra Kristiansand og som har vært med å vinne Champions League. Drømmene kan bli virkelig om man jobber for det og virkelig tror på det man holder på med. Sånn sett bør Vipers være et ledelys med tanke på å oppfylle den drømmen. Det er viktig at man vil være med å utvikle lokale spillere og forsterke rekrutteringen som allerede er i byen.

Vi takker Marta Tomac for tiden hennes, og ønsker lykke til i kampene som kommer!