«Vi kommer bare til å bli bedre og bedre sammen.» -Marta Tomac

Store deler av forrige sesong var Marta Tomac borte fra håndballbanen. Trønderen, som er en av jentene med lengst fartstid i Vipers Kristiansand, offentliggjorde graviditeten sin i september, og i februar kom lille Noa til verden. Etter å ha fått livet snudd på hodet returnerte playmakeren til sesongoppkjøringen i juli, og de siste ukene har vi fått se mer og mer av Tomac i den rosa drakta. 

Etter kampen mot Oppsal i går fikk vi en lang prat med Marta, og hun snakket åpent om prosessen Vipers er i, hva som er vanskelig om dagen, hvordan man nullstiller etter en kamp, og forskjellen på seg selv før og etter hun ble mor.

Ta oss først gjennom kampen mot Oppsal, Marta. 45-34 er ikke akkurat hverdagskost?

Det var nok en gøy kamp å se på, men vi slipper inn altfor mange mål. I perioder virker det som om vi mister konsentrasjonen, men vi kan ikke tillate oss å slippe inn så enkle mål som det vi gjorde i dag. Spesielt i returfasen er vi nødt til å organisere oss raskere, for sånn som det er nå er ikke holdbart. Jeg håper ikke det er en trend, men det skjedde mot Metz på søndag, og det skjedde igjen i dag. Vi er helt nødt til å løse problemet.

Naturligvis er det et sammensatt problem, men det er en kombinasjon av konsentrasjon, som jeg sa, og at samspillet mellom forsvar og målvakt ikke er helt tilstede verken i returfasen eller i det etablerte spillet. Vi jobber med det, og vi blir bedre for hver kamp vi spiller, men det er fortsatt en vei å gå. Ellers syns jeg det var en fin kamp. Vi viser at det ikke er i angrepsspillet problemet ligger, vi tar to poeng, alle får prøve seg, og vi pådrar oss ikke noen nye skader.

Før kampen vet jeg at dere snakket om Oppsals hurtige igangsettinger, og hvor direkte de er i ankomsten. Hvor irriterende er det at de 5-6 første målene Oppsal gjør kommer nettopp i ankomsten?

Det er veldig irriterende at ikke vi starter kampene med det vi har snakket om på forhånd. Som du sier skulle vi stoppe ankomstspillet, være obs på sperrene, og hindre skuddene som kommer fra midtsektor. I tillegg hadde vi fokusert på Eira Aune, som har vist hele sesongen at hun har et ekstremt nivå, og jeg håper virkelig ikke at vi undervurderte henne i dag. Når hun setter ni baller i målet vårt er det åpenbart at ikke vi gjorde en god nok jobb.

Som jeg sa tidligere er det dynamikken mellom forsvar og målvakt som mangler. Det er noen ting vi i forsvaret må gjøre bedre, også er det noen ting målvakten må gjøre bedre. Vi må jobbe sammen for å løse det, for problemet ligger ikke bare på én plass.

Allerede på lørdag er det en ny kamp. Borteturen til Fredrikstad er alltid tøff. Hvordan tror du det blir?

Det blir garantert en fysisk kamp. Det er et lag som har mye fysikk, og som liker å spille på fysikken sin. Jeg syns alltid vi sliter litt i Fredrikstad, så det er utrolig viktig at vi kommer dit godt forberedt og fullt fokusert på vårt spill og våre arbeidsoppgaver. Ja, det er en av de verste borteturene med tanke på reisetid, men det er absolutt ingen unnskyldning for oss. Vi må bare være klare for at de kommer til å gi oss en tøff kamp, vi må lære fra feilene vi gjorde i dag, og forhåpentligvis klarer vi å ta med oss to poeng hjem igjen.

I disse periodene hvor kampene kommer tett, og det er lite tid til å hvile, hva er det som er viktig for å nullstille mellom kampene?

Nullstille er bare noe man må. Uavhengig av hvem man møter må man være skjerpet og påskrudd. Det er fort gjort at det går utover ligakampene, at vi slipper oss litt ned, og selv om det kanskje er forståelig, er det verken ønskelig eller akseptabelt. Det er ikke noe vi kan tillate oss.

Det viktigste i midtukekampene våre er at vi vinner. Så ærlig må vi være. I tillegg vil vi alltid ha en stigning i arbeidsoppgavene vi setter oss på forhånd, at vi jobber med de elementene i spillet vi skal, og at vi klarer å unngå skader. Det syns jeg vi er gode til, selv om vi alltid kan bli bedre.

Du var borte hele forrige sesong. Hvordan har det vært å komme tilbake igjen?

Altså, det har vært helt fantastisk, men det har vært veldig deilig å ha en liten en å komme hjem til når vi i perioder har slitt litt. Fysisk er jeg der jeg skal være. Jeg fikk jobba bra i sommer, og jeg hadde et veldig bra svangerskap som gav meg muligheten til å trene veldig lenge. Man kan naturligvis alltid bli bedre, men det er ikke fysikken som er problemet. Nå handler det om å få spille mer og mer, få mer og mer tillit, og å bli tryggere og tryggere. 

Forrige sesong kom det noen nye spillere i Anna Vyakhireva og Jamina Roberts, blant annet, og det er helt andre spillere enn de jeg har vært vant til å spille med her før. Det gjelder å komme inn i en rytme og en flyt med dem. Man må tilpasse seg, skape relasjonene som trengs, og lære hverandre å kjenne. Vi har ikke gjort oss bort på noen som helst måte, men vi har mye å jobbe med, og vi kommer bare til å bli bedre og bedre sammen.

Jeg tror de fleste kan se at dette er en bakrekke jeg liker å spille med. Jeg liker å sette opp Lois Abbingh til skudd, og jeg liker å ha spillere som utfordrer i tillegg. Det funker bra, og det blir bare bedre og bedre.

Til slutt, si litt om hvordan det er å kombinere det å være mor og det å være håndballspiller.

Det er en stor forskjell på Marta før og etter hun ble mor. Før dro jeg hjem, jeg overanalyserte kampen, jeg overanalyserte min egen prestasjon og involveringer, og jeg hang meg opp i feilene jeg hadde gjort. Jeg så hele kampen på video og gravde meg helt ned i mitt eget hode. Fortsatt tenker jeg på ting som kunne ha vært bedre, men nå kommer man hjem og ser Noa, eller som i dag at man henter han etter kampen, og da er det mye lettere å få et annet perspektiv på livet. Det er en klisje, men den er veldig sann: håndball betyr mye, men det betyr ikke alt. Livet går videre selv om man gjør en dårlig håndballkamp.