For min egen del har det vært fantastisk å kunne spille håndball på det aller høyeste nivået i hjembyen min, og Vipers ligger litt ekstra nært hjertet mitt. -Vilde Jonassen

Etter den siste ukas hendelser, der Vipers Kristiansand sto på randen av konkurs før klubben ble reddet langt på overtid, var det noen spillere man tenkte litt ekstra på. Vilde Kaurin Jonassen, som har vært i Vipers Kristiansand siden 2012, er en av et fåtall lokale spillere i klubben, og det var mange som lurte på hvordan Jonassen hadde det forrige uke. Vipers.no fikk en lang, god prat med den blide lynvingen som lover at motivasjonen er større enn noen gang.

Vilde! Kan du først og fremst fortelle oss hva Vipers Kristiansand betyr for deg som Kristiansandsjente, og som ei av jentene med lengst fartstid i klubben?

Jeg har vært her i veldig mange år og klubben er virkelig som en familie. Ja, det kommer noen nye spillere, og noen drar videre til andre klubber, men følelsen er den samme. De frivillige, støtteapparatet, de ansatte, alle supporterne, og alle andre som bidrar. Det er et utrolig fint samhold som vi i spillergruppa er veldig stolt av.

For min egen del har det vært fantastisk å kunne spille håndball på det aller høyeste nivået i hjembyen min, og Vipers ligger litt ekstra nært hjertet mitt siden jeg har vært med på hele reisen. Jeg husker at jeg så opp til jentene da jeg var liten selv, og det å få lov og ta på seg den rosa drakta er et privilegium jeg setter utrolig høyt.

Det har vært ei drøy uke siden beskjeden om de økonomiske problemene kom. Hva var din første reaksjon og dine første tanker da bomba smalt?

Det var et sjokk å få den beskjeden. Man tenker at det ikke kan stemme. Både pengesummen og tidsfristen virka bare helt urimelig, så man gikk nesten litt og ventet på at kontrabeskjeden skulle komme, og at det skulle vise seg at det bare var noen som tullet. Vi har jo visst at det har vært økonomiske problemer, men vi hadde fått beskjed om at økonomien nå var under kontroll, så jeg ble litt slått ut av både sum og tidsfrist.

Fra Sørlandsjente til Sørlandsstjerne.

Alle spillerne og administrasjonen hadde et møte tirsdag morgen. Hvordan var stemninga på det møtet, og hva tenkte du i etterkant?

Alle var ganske lei seg, og jeg tror mange fortsatt var i sjokktilstanden jeg var i kvelden før. Man blir stressa, for det omhandler jo hele livet – til alle sammen. Dette er ikke bare en jobb. Det er en livsstil, og mange har flyttet hit for å kunne spille for Vipers. Det er ikke så mange som har tilhørighet til byen bortsett fra klubben, så det var nok mange som tenkte på hva de skulle gjøre dersom det skulle gå galt. Folk var både lei seg, stressa, og nervøse, og det var en preget gjeng som samlet seg etterpå.

Jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte det verste. Jeg tenkte at det umulig kunne gå siden det var snakk om så utrolig mange penger på så kort tid, men på den andre sida så tenkte jeg at det måtte gå. Vipers kunne ikke bare opphøre over natta. Jeg var litt splitta, og alle følelsene mine var veldig todelt. På den ene siden tenkte jeg hvordan vi i alle dager skulle klare det, men samtidig så sa hjertet mitt at det bare måtte gå. Jeg tror alle levde i håpet.

Helga var en ordentlig berg og dalbane. På fredag ble avgjørelsen utsatt, på lørdag ble Buducnost slått foran et fullsatt Aquarama, mens det søndag kveld ble meldt om konkurs. Kan du ta meg gjennom hvordan det var? Og hvordan dere klarte å motivere dere til kampen? 

Det var veldig tydelig at vi var påvirket hele den uka. Jeg tror veldig mange gikk inn i den kampen og tenkte at dersom dette er vår siste kamp, så skal vi jamen meg vise hva vi er gode for. Den stemninga som var i Aquarama den kvelden gjorde det tydelig for meg at klubben bare måtte bestå. Vi spilte for hverandre, vi spilte for byen, og for samholdet som klubben er så stolt av. Jeg hadde gåsehud så utrolig mange ganger i løpet av den kampen

Først og fremst var jeg veldig glad for at jeg fikk spille. Jeg hadde jo vært skada i en måneds tid, men jeg tenkte at det bare fikk briste eller bære. Det var en kamp jeg MÅTTE være med på om det var siste kamp, og jeg er kjempestolt over det vi presterte den kvelden med alt det stresset og presset vi hadde følt på.

Møtet vi hadde på Teams søndag kveld var kanskje den største nedturen jeg har opplevd i livet. Da gikk jeg rett i kjelleren. Etter kampen var jeg så optimistisk, og det tror jeg veldig mange var, men så gikk tida utover søndagen, og styremøtet varte veldig lenge. Da kjenner man at pulsen stiger og man begynner å stresse og blir veldig nervøs. Og da beskjeden fra Peter kom faller man helt i grus.

Jeg gikk i sjokk igjen, og jeg klarte ikke ta det inn over meg. Jeg prøvde å få noen timer søvn og ikke tenke på det, men det var alt annet enn enkelt. Hele kvelden og natta var bare en lang unntakstilstand, og jeg følte virkelig en kroppslig reaksjon.

På mandagen samlet vi spillergruppa til lunch, og underveis i lunchen begynte vi å skjønne at ting var i bevegelse. Ingenting var klart enda, men nå virket det som om det var en mulighet til at det ikke kom til å bli begjært opphør i skifteretten. Så kom bekreftelsen på at vi ikke var konkurs, og nok en gang klarer man ikke helt forstå det.

Jeg klarte ikke tro at det var virkelig. Alle følelser hadde vært i spinn, og vi hadde vært gjennom hele følelsesregisteret hele uka. Jeg var helt tom, og jeg forsto ikke om det var reelt eller ikke. Det tok så lang tid før gleden kunne ta over, og jeg føler egentlig fortsatt et element av stress i kroppen. Det har satt seg så fysisk. Det var virkelig en av de sykeste berg- og dalbanene jeg har vært med på.

Hvor motivert er du for å hjelpe til med å få skipet på rett kjøl og sørge for at Vipers består?  

Jeg er kjempemotivert. Klubben betyr så uendelig mye for meg, og jeg syns det var trist at det var alt eller ingenting. Klubben betyr så mye for mange på Sørlandet, og det handler om både kultur og samhold. Det er et møtested for de frivillige, det er et møtested for unge, for voksne, og at det skal kunne bestå er kjempeviktig for meg. Nå handler det om at vi, alle som er glad i Vipers Kristiansand, står sammen og gjør sitt beste for å få klubben på rett kjøl igjen. 

Jeg er innstilt på at vi i spillergruppa skal klare det sportslige, og jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har en klubb å spille for. Vi har noe å bygge videre på, og det tror jeg virkelig at vi kommer til å klare.

Allerede neste uke er det kamp i AQ igjen. Hva vil du si til de som sitter på gjerdet og ikke har kjøpt billett enda?

Jeg klarer enda ikke helt å tro på at vi skal spille kamp om en uke, men nå som du spør meg gleder jeg meg veldig til å spille igjen. Jeg gleder meg til å ta på den rosa drakta igjen og løpe inn i Aquarama. Det tror jeg alle jentene syns, men det er godt at vi får en god ukes ferie. Nå har vi tid til å restarte litt, kvitte oss med stress og skifte fokuset til det vi skal fokusere på. Det blir utrolig fint å komme tilbake i Aquarama i den rosa drakta.

Nå håper jeg folk kjenner sin besøkelsestid. Vi spillere skal vise alle hvor gøy det kan være på håndballkamp, og vi skal gjøre vårt for å skape god stemning. Det var fullsatt mot Buducnost, men det er minst like viktig å fylle hallen mot Follo. Det er kjempeviktig at alle støtter opp rundt klubben, også skal vi spre håndballglede på banen.

Og har du en siste melding til alle som har kommet med lykkeønskninger, og til alle supportere av klubben? 

Tusen takk. Et stort tusen takk til alle som bryr seg, og alle som har gitt oss støttemeldinger og som har bidratt på andre måter. Det samholdet Vipers Kristiansand er både på og utenfor banen er helt spesielt, og det betyr kjempemye. Vi jentene er utrolig takknemlige for det, og det betyr kjempemye at folk ønsker å se oss spille håndball. Det betyr alt for oss. Uten dere hadde det ikke gått an.