Hva da spennende?

Tekst og foto: Atle Drøsdal

Kampen begynte med mål fra Levanger, og første kvarteret var det gjestene som ledet an. Men aldri mer enn ett mål foran. Uten det helt store spillet fra noen av lagene, var det likevel en utrolig nerve i kampen. Og det var vel gjerne på grunn av det trener Peder Langfeldt skrev i dagens kampprogram; I cupen får man bare en sjanse. Taper man, så er man ute. Så enkelt som det. Så vanskelig som det.

For Vipersjentene viste fint lite av hva de presterte borte mot Larvik i forrige kamp. Borte var det sikre forsvaret, angrepsspillet var i bestefall halvveis, og jentene fra Kristiansand så smått usikre ut. Men da de først fikk ett måls ledelse halvveis ut i første omgang, så klarte de nå å holde på ledelsen.

Andre omgang begynte på verst tenkelig vis for Vipers. Levanger puttet tre på rad, mens vertene skjøt i keeper gang på gang. Da et drøyt kvarter gjensto puttet Ingunn Birkeland Vipers’ tjuende mål, og lagene var igjen ajour. Og endelig så det ut til å gå opp for publikum hva de så. Eller så var det deres galoperende hjerter som smittet over på resten av kroppen. For det ble endelig liv blandt de fremmøtte på tribunen. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Levanger svarte umiddelbart, og 20-20 ble snart til 20-23. Og som en tilskuer sa etter kampen; -«med sånne oppvisninger må klubben kjøpe inn hjertestartere til publikum». Og klarere kan det ikke sies. Det jentene til Vipers serverer hjemmepublikummet sitt er direkte helsefarlig!

Vipers ble halsende etter gjestene, og i kampens siste minutter tok Langfeldt ut keeper, og sendte inn en ekstra angrepsspiller. Og hvilket taktisk grep det var! Med 49 sekunder igjen på klokken ble Levangers tomålsledelse innhentet da Birgit Van Os klasket ballen utagbart til side for keeper. 27-27, og tribunen eksploderte. Men uavgjort, et halvt minutt igjen å spille, og bortelagat har ballen…

Men hva gjør vel det? Levanger klarte å kaste bort ballen i angrep, og en syvmålsscorende Ingunn Birkeland kunne kontre inn seiersmålet 28-27.

Banens beste var Christin H. Daland, som storspilte uansett hvor hun ble plassert i denne kampen. Det vil si som forsvarssjef, på venstre kant, strek og back.

Rett og slett en fantastisk kamp. Ikke verdens mest velspilte, ikke verdens høyeste tempo, men hvilken nerve! Til fvn.no uttalte trener Langfeldt etter kampen: – Jeg er glad for at vi vinner, men vi trengte ikke gjøre det så spennende synes jeg. Vi spiller ikke kjempegodt, men på en dårlig dag så vinner vi. Det er en god egenskap. Og han har så rett, så rett. Jenter, dere trenger ikke gjøre det så spennende!

Se det spennende sisteminuttet og intervjuer på fvn.no