Da Silje Waade kom inn for å skyte et straffekast mot Follo for nesten tre uker siden prøvde Vipers.nos utsendte å få trønderjenta i tale. Etter det lange skadeavbrekket var bakspilleren det naturlige valget å ta noen ord med etter den kampen. For første gang i min tid i Vipers var dog svaret “nei” da jeg spurte Silje om hun hadde tid til en kort prat. Waade ville vente til hun hadde “spilt på ekte” som hun kalte det. Mot Romerike Ravens i sesongens siste seriekamp skjedde det endelig.

Silje, du lovet meg at vi skulle snakke sammen etter at du hadde “spilt på ekte”, som du kalte det. Nå har du endelig gjort det. Hvordan føles det?

Det var veldig gøy. Jeg har venta lenge på det, og nå fikk jeg endelig spilt på ekte. Et ordentlig comeback. Den siste seriekampen, og skikkelig gullfeiring i tillegg. Det var utrolig gøy.

Det er 14 måneder siden sist du spilte en håndballkamp. Kan du si litt om hvordan det har vært?

Det har vært tøft. Jeg fikk et tilbakefall midt inni der i tillegg, så jeg føler jeg har venta kjempelenge. Det har vært en tung tid, men samtidig har det vært et år med en helt annen type reise. Hvis jeg ser tilbake på det året, og på hvordan kneet mitt så ut for under ett år siden, så har det vært en helt utrolig reise. På en helt annen måte naturligvis.

Silje Waade var endelig tilbake på parketten i Aquarama. Her ser hun Jana Knedlikova kontre inn en scoring
Foto: Hans Lie

Ja, for det går an å finne positiver selv i all elendigheten?

Det gjør det definitivt, også tror jeg, dessverre, at jeg er litt klok av skade, eller rik på erfaring, så jeg ble litt utålmodig kanskje. Men man er nødt til å finne noe positivt underveis for å holde ut rett og slett. Og nå når jeg endelig får spille igjen er det verdt det. Det er så verdt alt det vonde.

Og nå er Silje Waade 100%? Eller så 100% som man kan etter en sånn skade?

Jeg syns det er veldig deilig å få gjort comebackkampen. Den går man og venter på, og er veldig spent på. Når den er ferdig kan jeg senke skuldrene, for nå har jeg gjort comebacket og det er ute av verden. 

Nå føler jeg at jeg trener bra, og alt handler egentlig om å få nok håndballtrening nå. Å få lagt timer i treningsbanken for å bli så fit som mulig igjen. 

Med en så tøff serieinnspurt som vi har i vente nå går jeg ut fra at du skal matches ganske forsiktig i starten, men hva kan du bidra med?

Nå har vi to-tre gode uker før det smeller ordentlig i Champions League, også får vi se om jeg kommer meg i god nok fysisk form, og i god nok håndballform, til å kunne bidra der. Jeg håper naturligvis det, og jeg ønsker det, men man vet naturligvis aldri. I tillegg beror mye på hvordan Ole Gustav vil prioritere og hva slags disposisjoner han vil gjøre, men jeg skal i hvert fall gjøre mitt for å være fit for fight, og for å være med å styrke laget inn mot Champions League.

Det er også et poeng nå. Man har en stor tropp igjen, og det er konkurranse om plassene. Hvordan trigger det et konkurransemenneske som deg selv?

Hva skal jeg si? Vi har jo hatt ganske stor tropp hvert år, men vi har som regel alltid hatt noen ute med diverse skader og problemer. Derfor er det sjeldent at det har blitt et laguttak, og nå får man kjenne litt på det igjen. Jeg tror det er sunt, og det gjør oss godt rusta inn mot siste delen av sesongen. Vi har mange å spille på, det gir oss bra trykk på trening, og jeg tror egentlig det mest er positivt.

Men samtidig er det tøft. For det betyr jo at noen må stå over hver kamp. Og det er gode håndballspillere som må stå over kamper de gjerne skulle ha spilt., men sånn er livet, og jeg tror det gjør oss enda mer skjerpa og enda bedre enn det vi har vært.

Ole Gustav Gjekstad sa at å vinne de to norske tittelene som gjenstår og å ta seg til Final4 er godkjent. Hva er Silje Waade fornøyd med etter denne sesongen?

Jeg er enig med Ole, men man er jo alltid sulten på mer. De to kvartfinalene i Champions League blir tøffe, og vi må naturligvis gjennom de først, men dersom vi kommer oss til Final4 igjen kan alt skje. Det så vi i fjor.