Livet i Vipers

De to unge talentene, Karine Emilie Dahlum og Martine Kårigstad Andersen har på kort tid etablert seg som viktige spillere i Vipers. Begge jentene er lokale spillere i verden beste klubb, og har opplevd mye ved siden av å spille i storklubben. Vi har tatt en prat med jentene for å høre hvordan det går, samt for en oppdatering på livet i Vipers.

Tekst: Amalie Øvergård Risdal

Karine Emilie Dahlum har hatt en lang periode med skader, og har på grunn av dette vært ute store deler av sesongen. Kristiansandsjenta har brukt den siste tiden på å kjempe seg tilbake, og kan fortelle at det ikke er lenge til hun er å se på banen igjen.

– Det er rett rundt hjørnet at jeg er spilleklar. Nå blir det snart fullt kjør, og fokus på å prestere på et høyt nivå for å spille kamper igjen. Jeg er veldig klar for å bidra for laget, og kjenner på en stor glede hver gang jeg kan spille håndball. Det er deilig at kroppen fungerer igjen!

Hvordan trener du nå i forhold til restitusjon?

– Det har vært en lang periode med alternativ trening på grunn av skade, men nå begynner treningshverdagen endelig å se normal ut.

Før Karine kom til Vipers spilte den unge bakspillerne i Våg. Hun merker stor forskjell i både nivå og konkurranse.

– Nivåspranget er selvfølgelig stort, og man må stille ekstremt høye krav til seg selv for å være konkurransedyktig i en slik spillergruppe. Det er høyt tempo og god kvalitet på treninger, og da er det viktig at man leverer.

Det har gått flere måneder uten at Karine har fått gjøre det hun liker aller best, og dette har ført til et stort savn. Hun forteller videre at det har vært tungt å ikke få spille håndball på grunn av skader, men at hun nå er mer klar en noen gang for å returnere og levere for Vipers.

– Det er kjipt å være skadet, men så handler det om å bruke perioden positivt. Jeg har jobbet hardt, og til tross for både opp- og nedturer, kjenner jeg at skadeperioden har gjort meg sterkere. Ikke minst har jeg lært mye om meg selv som håndballspiller og menneske.

For Martine Kårigstad Andersen har det også vært en periode med skade, i form av strekk i korsbåndet, men etter en god opptreningsperiode er hun nå tilbake på fulltid.

– Jeg er i skadetiden blitt fulgt nøye opp av Vipers sitt apparat for å sikre at jeg kom tilbake på best mulig måte. Kneet har bare blitt bedre og bedre for hver uke og restitusjonen har gått bedre enn forventet. Situasjonen min nå er at jeg trener for fullt og er spilleklar. Det eneste som henger igjen fra skaden er at jeg skal spille med en skinne de neste månedene, men denne hemmer meg ikke i praksis.

I juli 2022 vant Martine og resten av juniorlandslaget VM. Innsatsen Martine la ned under turneringen ble lagt merke til, og hun fikk plass på allstar-teamet, som venstre bakspiller. Hun forteller at det selvfølgelig er veldig gøy, men at det er et resultat av at laget fungerte på en optimal måte, som gjorde at Martine fikk ut sitt beste i turneringen.

– Gullet i VM kom på mange måter som en overraskelse, spesielt sett i forhold til de resultatene vi hadde rett før VM. Men vi visste at vi hadde nivået inne, og at vi kunne slå alle. Det var en stor opplevelse og det er virkelig noe av det gøyeste jeg har opplevd! Dette er resultater etter mange år med trening og systematisk arbeid. Det er jo slike ting man drømmer om.

I tillegg til suksess i VM, og på juniorlandslaget, vant Martine prisen for årets unge kvinnelige utøver under Idrettsgallaen tidligere i år.

– Det å få en pris på Idrettsgallaen var veldig moro for meg. Det betyr mye for meg at andre ser alt det arbeidet jeg har lagt ned over lengre tid. Det å motta selve prisen var utrolig stas, og jeg føler meg så takknemlig og glad. Det er en stor æresbevisning.

Kristiansandsjenta er endelig tilbake i Kristiansand, og Martine kan fortelle at overgangen til Vipers definitivt har vært en omstilling for henne. Nivået på alt er høyere, og det blir stilt høye krav til kvalitet på alt man gjør. Det er kamp om plassene, og man er nødt til å prestere på trening for å bli tatt ut i kamp. Til tross for dette er Martine utrolig takknemlig for å være tilbake i hjembyen, og for å få spille på verdens beste håndballag.

– Mitt mål har helt siden jeg var liten vært å spille på Vipers når jeg blir eldre. Vi er heldige som har et så godt lag lokalt, og hvor det også innebærer at jeg kan spille på hjemstedet mitt. Når jeg går på trening og får spille med landslagsspillere, samt bli trent av de beste, så vet jeg at jeg kan fortsette utviklingen og ta nye steg. Det er ikke noe andre steder jeg heller ville være.