En epoke går mot slutten – Vipers

En epoke går mot slutten

En epoke er over etter denne helga. Ole Gustav Gjekstad avslutter sin tid som trener for Vipers Kristiansand med nok en tur til Budapest og Champions Leagues slutturnering, Final4. Etter å ha vunnet tittelen de siste to gangene er det store spørsmålet om Gjekstad kan lede disiplene sine til en tredje Champions League-seier på rad.

Men først skal vi gå noen år tilbake. I 2018 kom Ole Gustav Gjekstad til Kristiansand for å ta over et lag som hadde en oppadgående kurve. Laget hadde nettopp vunnet den norske trippelen, men hadde feilet i Champions League og endt sist i gruppespillet. Gjekstads jobb var å sørge for at laget tok det neste steget på den europeiske scenen, og han trengte ikke mer enn én sesong på å gjøre det.

For på første forsøk ble det nesten jackpot. Laget kvalifiserte seg sensasjonelt for Final4, og endte opp med å ta en bronsemedalje etter en dramatisk helg. Katrine Lunde pådro seg en alvorlig kneskade, men i veteranens fravær steppet resten av laget opp og sørget for at edelt metall ble med hjem til Kristiansand. Gjekstad hadde levert varene fra første sekund.

Utviklinga har først og fremst vært på sport. Det har skjedd forsvinnende lite administrativt og organisatorisk på de fem åra. Det som har skjedd er at vi har etablert oss og rangert oss som nummer 1 i verden. Jeg tror vi var 14 da jeg kom, og det har vært en fin reise og en voldsom utvikling. Samtidig er det en skjør tilværelse. Det er en tittel man må bevise i hver eneste kamp at man fortjener å ha.

Fokusert og målrettet. Slik har vi blitt vant til å se Ole Gustav Gjekstad på sidelinja
Foto: Uros Hocevar / kolektiff

Sesongen etter ble, som vi alle vet, ødelagt på grunn av korona, men da Champions League returnerte i 2020/21-sesongen skulle laget gå helt til topps. Etter en maktdemonstrasjon mot Brest Bretagne i finalen kunne de rosa jentene slippe jubelen løs og feire seg selv som gulljenter. Men for Gjekstad begynte jobben med neste sesong umiddelbart.

Det å gjenskape suksess er kanskje det vanskeligste en trener kan gjøre, men det er noe Gjekstad og Vipers har klart. Siden 2018 da han tok over har Vipers Kristiansand vunnet alle norske titler som har vært mulige å vinne. Og også i sesongen 2021/22 gikk laget helt til topps i den gjeveste europeiske turneringen. Györ ble slått i den ungarske heksegryta og sensasjonen var et faktum. Lille Vipers hadde erobret Europa to år på rad.

Det som kommer til å stå igjen som de største minnene er naturligvis de to Champions League-seirene. Om det er det liten tvil. Å vinne én gang var en stor prestasjon, men å gjøre det to år på rad var det få som trodde vi skulle få til.

Noe av det Ole Gustav Gjekstad kanskje kommer til og huskes best for på Sørlandet er evnen til å få nye spillere til å prestere. Etter hver eneste sesong har troppen lidd store tap, men Gjekstad har evnet å erstatte spillerne på en eksemplarisk måte. Og utviklingen sesongen gjennom, for det har vært sesonger der Vipers-laget i september ikke kan sammenliknes med det Vipers-laget som går på banen i mai, har vært fenomenal. Spillere har blomstret i rollene sine og virkelig funnet seg til rette både i lag og i systemet Gjekstad har skapt. I tillegg har Vipers gått fra å ha en i hovedsak norsk stamme til å bli et internasjonalt lag der hovedspråket er på engelsk, og laget har spillere fra flere land og bakgrunner.

Det har vært interessant. Det er litt tilfeldigheter. Vi har prøvd å få tak i norske spillere, men det har vært umulig, så da har vi endt opp internasjonalt. Det har vært veldig artig å få jobbe med en så forskjellig gruppe med spillere fra mange nasjoner. Det gir noen utfordringer, men mest av alt er det veldig lærerikt og verdifullt. Nyansen i språket og kommunikasjonen blir litt vanskeligere, men det har vi heldigvis klart å tilpasse oss.

Og først og fremst så er det fordi Norge er Norge. Det er ikke så mange norske spillere som kan forsterke oss, og noen av de vi har prøvd å hente har det rett og slett vært umulig å hente. Noen på grunn av økonomi, også er det noen spillere som har vært redd for konkurransen i Vipers. Der har utlendingene vært mye tøffere. Det er veldig viktig at man tør å stå i det miljøet vi har her.

Når vi sitter i Budapest, kun et par dager før avkast for Final4, er det med en viss spenning. For første gang snakkes det, i hvert fall internasjonalt, om at Vipers er de store favorittene til å vinne årets turnering. Det er på tross av at to ungarske lag har kvalifisert seg og kommer til å ha en helt enorm støtte i MVM Dome denne helga. Men Gjekstad er optimist.

Kanskje får vi se Ole Gustav Gjekstad løfte det største trofeet én siste gang på søndag? Her fra fjorårets triumf.
Foto: Uros Hocevar / kolektiff

Jeg tror absolutt ikke vi er noe større favoritter i år enn det vi har vært de to tidligere åra, men for internasjonal presse er det nok enklere å stemple oss som favoritter når vi har historien i bakhånd. For oss spiller det uansett ikke så stor rolle. Vårt mål er å slå Györ. Vi føler ikke på det, og vi er vant til å være det i alle kamper i Norge. Det er ikke noe vi bruker tid på i det hele tatt.

Og med 23 av 23 seire i 2023 er det kanskje ikke så rart at han smiler litt lurt i skjegget. Uansett utfall takker vi Ole Gustav Gjekstad for innsatsen, og ønsker han lykke til med nye eventyr i Danmark.